Rekursiv skrekk-hopp-skrekk-ledetekst

"Førstepersons POV-video, svakt opplyst forlatt rom i et gammelt hus om natten, 1990-tallsestetikk, seeren (hovedpersonen) kneler foran en støvete trekommode med en skjult skuff halvveis trukket opp, kamerahendene rekker inn og trekker ut en slitt, umerket svart VHS-kassett dekket av svake riper og spindelvev, nærbilde på kassetten mens fingrene børster av støv og avslører en håndskrevet etikett med falmet tusj som lyder noe kryptisk som "SE ALENE", kameraet rister litt med hørbar nervøs pust, klippet til å sette kassetten inn i en gammel toppmatet videospiller på et lavt TV-stativ, statisk snø flimrer på den store CRT-TV-skjermen mens maskinen surrer og klikker til live, sporingslinjene ruller vertikalt før de stabiliserer seg i kornete svart-hvitt sikkerhetskameraopptak tidsstemplet i hjørnet (f.eks. 03:17, dato skjult), opptaket viser nøyaktig det samme rommet fra en høy hjørnemontert kameravinkel – vidvinkel inkludert kommoden, TV-en, stedet der seeren sitter/kneller, og viktigst av alt, den" baksiden av hovedpersonens eget hode og skuldre mens han ser på skjermen i sanntid, skaper den rekursive løkken en uhyggelig uendelig speileffekt, kameraet (POV) vipper og lener seg sakte fremover i forvirring, pusten øker, deretter trekker subtil bevegelse i opptaket oppmerksomhet: en høy, gjennomskinnelig, humanoid silhuett – blekgråhvit, vagt kvinnelig eller androgyn med forlengede lemmer og utydelige trekk – materialiserer seg stille stående rett ved siden av den sittende hovedpersonen i videoen, centimeter fra skulderen hans, ubevegelig i starten, hodet vippet nedover som om det stirrer på baksiden av nakken hans, svak statisk forvrengning pulserer rundt formen som dårlig mottak, POV-hendene i virkeligheten fryser på fjernkontrollen, kameraet rykker tilbake i sjokk når det innser at spøkelset står i nøyaktig samme posisjon nå, like utenfor bildet til høyre i den nåværende virkeligheten, spøkelset på skjermen løfter sakte en eterisk hånd som for å berøre hovedpersonens skulder, skjermen glitrer hardere med horisontal riving og lydvirvler, POV pisker febrilsk rundt for å se ved siden av seg selv – rommet er tomt i virkeligheten, men TV-opptakene viser nå spøkelsets hånd nesten i kontakt, noe som bygger opp frykt mens opptaket gjenopptas i det uendelige, askelignende videostøy tykner, lav elektronisk summing øker, fotorealistisk med kraftig VHS-forringelse – sporingsfeil, fargeutglidning, skannelinjer, kromatisk aberrasjon, dempede grønnfarger og gråtoner som kolliderer med den varme, ravfargede gløden fra CRT-skjermen som lyser opp hovedpersonens lamslåtte ansikt reflektert i glasset, kontinuerlig håndholdt skjelving, økende terror gjennom rekursiv umulighet, følelse av å bli sett fra både fortid og nåtid, ingen skrekkpanikk, men uopphørlig psykologisk uro.