Nebula Kosmisk Skrekkmaskin Utfolder seg

Kontinuerlig kamerabevegelse, ingen kutt. Bygger undring til katastrofal ærefrykt. Lyd utvikler seg fra mild tåkesumming til jordskjelvende mekanisk fremvekst. Ingen mennesker. Realistisk romfysikk. Ingen spontane objekter. [Scene — 0:00–0:04] Et enslig skip driver ved kanten av en enorm glødende tåke. Vakker. Fredelig. Farger skifter sakte, dyp fiolett, gull, elektrisk blå. Så begynner tåken å kollapse innover, sakte først, deretter voldsomt. Skipet holder posisjon og ser på. [Fremvekst — 0:04–0:11] Fra den kollapsende kjernen utfolder seg noe enormt. Mekanisk. Geometrisk. Planetstørrelse. Paneler på størrelse med kontinenter brettes utover etter hverandre. Energikanaler antennes over overflaten i spredende bølger. Skalaen gjør skipet usynlig til sammenligning. Strukturen roterer sakte mens den fullfører sin utfoldelse, bevisste, eldgamle, våkne. Sjokkbølger fra fremveksten treffer skipet kontinuerlig og sender det til å snurre. Kameraet trekkes desperat tilbake og prøver å få plass til den fremvoksende strukturen i bildet. Det klarer det ikke. [Slutt — 0:11–0:15] Strukturen folder seg helt ut og blir helt stille. Stille. Drevet av kraft. Venter. Skipet henger ubevegelig foran den, liten, skjør. Så antennes strukturens kjerne, en blendende puls av energi ekspanderer utover. Kameraet trekker til maksimal vidvinkel. Lyset forbruker alt. Så stillhet.