Earth's Eye-filmvideoprompt

Kjernekonsept: Kameraet ser jorden fra verdensrommet og faller fritt mot overflaten. Etter hvert treff spretter det opp og lander på landemerker på tvers av forskjellige kontinenter. Sprettbanene danner glødende buer over jorden, og danner til slutt et gigantisk øye. Tekstur fra virkeligheten kombinert med et surrealistisk visuelt skue, 8K ultrahøy definisjon. De kalde blåtonene i romscenen overgår naturlig med det karakteristiske lyset og skyggen fra bakkescenene. Funksjoner inkluderer realistisk atmosfærisk spredningslys, volumetriske skyer og partikkeleffekter. 0–2 sekunder: Romvisning, jorden roterer sakte og opptar to tredjedeler av høyre side av skjermen. Kanten av atmosfæren gløder med en gyllen bue. Stillhet. Kameraet mister plutselig kontrollen og akselererer mot jorden: et fritt fall i førstepersonsperspektiv trenger inn i atmosfæren. Luftfriksjon genererer oransjerøde plasmaflammer som omslutter linsekantene. Skjermen vibrerer voldsomt. Et sonisk smell eksploderer når lydmuren brytes, og skyene rives raskt fra hverandre til sidene. 2–4 sekunder: Kameraet bryter gjennom skyene. Nedenfor er en panoramautsikt over Paris om natten. Lysene fra Eiffeltårnet forstørres raskt og nærmer seg. Kameraet stopper brått i det siste bildet før det treffer tårnets spir: Tiden fryser. Lyset på toppen av Eiffeltårnet pulserer én gang som et hjerteslag og frigjør en gyllen sjokkbølge. Sjokkbølgen sender kameraet østover. Kameraet forvandles til en meteor som strekker seg over nattehimmelen på det europeiske kontinentet. Bylys på bakken forsvinner raskt som et kretskort. Meteorsporet etterlater den første glødende buen på jordoverflaten. 4–6 sekunder: Meteorkameraet stuper over Nordvest-Kina, passerer gjennom en timelapse-nattehimmel av stjernespor, og krasjer mot Den kinesiske mur: Kameraet flyr ultralavt og skummer over veggen. Murstein på veggen løftes av luftstrømmen, svever og faller deretter og danner en bølge. Mens det følger etter og flyr over fyrtårnene, tenner hvert tårn sin signalild sekvensielt. Ildlyset lyser opp de omkringliggende fjellene. Kameraet passerer gjennom flammen til det siste fyrtårnet: Den oransje fargen på flammen overgår gradvis til den oransje fargen på soloppgangen. Kameraet er nå over Taj Mahal i India tidlig om morgenen. Et ovenfra-og-ned-bilde viser Taj Mahals perfekt symmetriske refleksjon som utfolder seg i bassenget som et mandalamønster. Kameraet beveger seg nedover i spiraler, sugd inn i vannoverflaten av refleksjonen. 6–8 sekunder: Etter å ha trengt ned i vannet, vipper kameraet seg under vann. Når det kommer ut, er det middag i Rio de Janeiro. Kameraet tar et bilde oppover fra havet, som silhuetterer Kristusstatuen med armene utstrakt mot lyset. Kameraet beveger seg oppover i spiraler, sirkler rundt statuen og klatrer til dens høyde. Lynkuler begynner å kondensere ved fingertuppene på Kristusstatuen. Lynkulen sender kameraet over Atlanterhavet: Kameraet forvandles til en lynkjede som hopper mellom skyene. Hvert lynnedslag fryser et øyeblikk forskjellige landemerker nedenfor: Frihetsgudinnen, pyramidene, Operahuset i Sydney, Fuji-fjellet, som et høyhastighetsblits fra Guds perspektiv. 8–10 sekunder: Det siste lynnedslaget driver kameraet tilbake ut i verdensrommet. Kameraet roterer, bremser ned og stabiliserer seg, og vender seg mot jorden igjen: På dette tidspunktet har alle hoppbanene kameraet har tatt på jordoverflaten koblet seg sammen til glødende buer. Sett fra verdensrommet danner disse buene formen til et gigantisk menneskelig øye som dekker jordoverflaten. Øyets iris består av miniatyrlyspunkter fra landemerkene. Pupillposisjonen er nettopp det blå havet på jorden. Dette Jordens Øye blinker sakte én gang. I det øyeblikket det blinker, blinker lyspunktene til alle landemerkene samtidig som det puster. Kameraet trekker seg sakte tilbake og krymper jorden til midten av skjermen, omgitt av den enorme stjernehimmelen. Den dvelende lyden er en lang, lav summing fra jorden blandet med etterklangen fra fjerne landemerker, som forsvinner i stillhet.