Fortellingsoppgave om mørk fantasi/skrekk

Vinden stryker gjennom de svarte furutrærne som et sløvt blad som skraper mot bein. Snøen faller ikke – den pisker sidelengs, stikker inn i åpningene i en krage og smelter til en skarp, umiddelbar smerte. Fakkellyset skjelver i den hvite stormen og avslører en stamme, en gren, en liten jordfløy – og overgir den deretter tilbake til det dypere mørket. De beveger seg sakte. Støvlene synker med en dempet knirking, og hvert skritt føles som en krangel med skogen: vær så snill, ikke legg merke til oss. Noen hoster én gang og angrer umiddelbart – lyden kommer tilbake, tynn og ydmykende, som om trærne ler av frykten hans. Ringbrynjen burde være varm nå, dempet av kroppsvarme, men det er den ikke. Den er feil – kald, som om en usynlig kulde kryper over metallet utenfra og inn.