Cyberpunk-leiesoldat

*En gatesoldat i Neo-Tokyo, fanget med et Leica 50mm (f/1.8) kamera under det skarpe lyset fra ødelagte neonskilt, der ansiktet hans – med asiatiske eller blandede trekk, arr fra dårlig loddede implantater og mørke ringer under øynene – skinner med neongrønne kybernetiske øyne (Sony Naris-objektiver med datarefleksjoner) og et uttrykk et sted mellom kynisme og årvåkenhet; huden hans, et sted mellom blek og solbrun, er utsmykket med UV-tatoveringer av bedriftskretser som flimrer blått under svart lys. Han har på seg en kulebelagt støvjakke i syntetisk skinn forsterket med Kevlarium-plater på skuldre og underarmer, over en taktisk vest med stimuli og datakabler, smarte stoffbukser med magnetiske forsterkninger på knærne og støvler som avgir en elektrisk summing. Høyrearmen hans viser et kybernetisk implantat av titan og fiberoptikk med synlige nevrale forbindelser, mens han justerer en Malorian Arms 3516-pistol med en blå plasmafilament og et holo-armbånd som projiserer forvrengte hologrammer. Høykontrastbelysning: et kjølig (7000K) nøkkellys fra et neonskilt ovenfor til venstre farger ansiktet hans magenta og blått, med en syrlig grønn bakgrunnsbelysning fra en holografisk reklame som skaper et elektrisk kantlys i kantene av silhuetten hans; den uskarpe bakgrunnen viser en smug med lysende graffiti, dinglende kabler og tåke fra kjøletårn, mens kunstige regndråper reflekterer lysene. Hyperrealistiske teksturer: porer i huden, slitasje på læret, oksidasjon på implantatets metall og speilrefleksjoner i sølepyttene. En palett av dyp svart, elektrisk blåfarge, neonmagenta og rustent gull, med en stil som smelter sammen den grovkornede realismen fra *Blade Runner 2049* og den visuelle energien fra *Cyberpunk 2077*, hvor hver detalj – fra dampen fra pusten hans til flimringen av et hologram på netthinnen – virker løftet fra en ekte dystopisk megaby.