Filmmontasjevideo-ledetekst for Seedance 2.0

[ @Image 1] (Mannlig hovedrolle-referanse) [ @Image 2] (Kvinnelig hovedrolle-referanse) Filmatisk kvalitet, 15 sekunder, montasjeredigering, ingen undertekster, koreansk dialog. Åpningstid 0 til 1 sekund, varm gul filmkorning, fortid, solrik ettermiddagskafé, hun sover med ansiktet ned på bordet, han sitter rett overfor, haken hviler på hånden, ser ned på henne, leppene hans krøller seg ukontrollert, bildet har litt korning og overeksponering. Hardt klippet 1 sekund, kald blå regnfull natt, nåtid, tomt tak, han står med ryggen mot kameraet i regnet, frakken gjennomvåt og klamrer seg til ryggen, ubevegelig, som en steinstatue forlatt av tiden, temperaturovergangen fra varm gul til kald blå brytes umiddelbart i dette bildet. Hardt klippet tilbake til de siste 2 sekundene, nattlig nærbutikkinngang, hun gir ham en kopp varm drikke, han tar den ikke, ser ned på henne, "이거 나 주는 거야?" (Er dette til meg?) Hun himler med øynene og snur seg for å gå, han smiler og følger etter, kameraet følger ryggen til de to som går inn i natten. Kort klipp tilbake til nåtidens tre sekunder, hun står ved takinngangen, med hånden i jernporten, regnet treffer skulderen hennes, hun rører seg ikke, bare står der og ser på ryggen hans, usikker på om hun skal gå inn eller ut. Kort klipp tilbake til nåtidens fire sekunder, ekstremt nærbilde, hånden hans putter øretelefonen i øret hennes, fingertuppen hans blir værende ved øret hennes et sekund, begge later som de ikke legger merke til det. Kort klipp tilbake til nåtidens fem sekunder, ekstremt nærbilde, de samme hendene, nå stukket i lommene, regnvann siver inn gjennom håndjernene, hendene hans klemmer seg sakte i lommen. 6 til ti sekunder går sakte, hun slipper endelig jernporten og går inn i regnet, stopper en halv meter bak ham, regnet er høyt, men stemmen hennes skjærer fortsatt gjennom – «왜 연락 안 했어». (Hvorfor kontaktet du meg ikke.) Han snur seg ikke, er stille i to sekunder. «연락하면 뭐가 달라져?» (Hvilken forskjell ville det utgjøre å kontakte meg.) Hun lukker øynene, brystet hennes føles tungt presset av noe. Når hun snakker igjen, skjelver stemmen hennes – «달라지잖아. 나한테는.» (Det ville utgjort en forskjell. For meg.) Han snur seg endelig, ser ansiktet hennes der regn og tårer er umulige å skille fra hverandre, adamseplet hans beveger seg, han snakker hes – «알아. 그래서 더 못 했어.» (Jeg vet. Det er derfor jeg ikke klarte det enda mer.) 10 til 13 sekunder, oppløst montasje, samme tak, samme kameraposisjon, fortiden er en solrik kveld, hun står ved rekkverket og smiler tilbake til ham, han skrider bort og trekker henne inn i armene sine, solnedgangen strekker skyggene deres langt, nåtiden er en regnfull natt, samme posisjon, han står foran henne, de to tidslinjene overlapper hverandre i samme bilde i et helt sekund, hennes fortidssmil og hennes nåtidstårer presses mot det samme ansiktet. 13 til 15 sekunder, han snakker ikke igjen, løfter hånden og presser hodet hennes mot brystet, hun gjør motstand i to sekunder, så hever hendene hennes seg sakte og griper klærne på ryggen hans tett, kameraet trekker seg sakte tilbake til et ekstremt langskudd, de to krymper til en silhuett i regnteppet, neonlys knuses og flimrer i sølepyttene, bildet stilles gradvis, lyden forsvinner gradvis, falmer til svart. Tidligere scener er helt varme gul-oransje 16 mm filmkorn håndholdt oppfølgingsopptak, nåværende scener er kalde blå-svarte regnvannsrefleksjonsstabilisatoropptak, kameraet skyves inn for ekstreme nærbilder under dialog, metningen eksploderer i ett bilde under oppløsningen og går deretter tilbake til kalde toner, bakgrunnsmusikken bruker lett gitarplukking i tidligere scener, toner ut når man går inn i nåværende scener og etterlater bare lyden av regn, en dyp cello-enkeltstreng begynner å spille etter den siste dialoglinjen, fullstendig stillhet før den tones til svart.