Alternativ futuristisk Shibuya fra 1990-tallet

Lag en fotorealistisk, filmatisk nattlig gatescene i Shibuya, Tokyo, satt i et parallelt univers der japansk kultur sitter fast på 1990-tallet, men teknologien har avansert frem til 2026. Det finnes ingen smarttelefoner, ingen moderne minimalistiske LED-lys, bare flip-telefoner, personsøkere, drosjer, busser, natteliv fra analog tid og tettpakket skilt i stil med Showa- til Heisei-tiden under nybygde høyhus. Perspektivet er fra et vått, regnvått fotgjengerfelt, med utsikt mot et overfylt neonbelyst underholdningsdistrikt, med livlige refleksjoner på det svarte fortauet. Scenen må inkludere fire fremtredende kjøretøy: en rød og hvit taxi i forgrunnen nede til venstre, en bybuss med frontlyktene på i bakgrunnen og to mørke sedaner i trafikken midt på veien. Bildet viser en rekke pendlere og nattelivsfotgjengere kledd i 1990-tallsklær; i forgrunnen er to sentrale figurer med ryggen mot kameraet: en ung kvinne med langt hår og en skulderveske til venstre, og en ung mann i en dongerijakke som bærer handleposer i midten. Den arkitektoniske stilen bør blande 2020-tallsskyskraperne i bakgrunnen med japanske kommersielle bygninger fra 1990-tallet dekket av vertikale skilt, karaoke-reklamer, nattklubbannonser, plakater i CD-butikkstil, pachinko-maskiner og underholdningsreklametavler. Den inkluderer tre sentrale reklametavler: en buet bygning til venstre med røde japanske tegn og en stor, falmet skjerm; en sentral reklameplakat som reklamerer for en blå idolgruppe med ordene «{argument name="central billboard text" default="青い風"}»; og en høy, sylindrisk reklameplakat til høyre med slående røde japanske figurer og retro kvinnelige illustrasjoner i anime-stil. Alle skilt bruker japansk, men skrifttypen bør være litt uperfekt og atmosfærisk, snarere enn en ensartet layout. Belysningen bør fremkalle en dyster, fuktig og filmatisk atmosfære, med ravfargede taxilys, blågrønne skilt, røde neonlys, glorieeffekter, dype skygger, synlig korn, subtil myk fokus og en nostalgisk 35 mm-filmkvalitet. Komposisjonen bør ligne dokumentarfotografering av et fiktivt historisk Tokyo – overfylt, vertikalt, slående og autentisk, og formidle følelsen av regnvåte gater og fuktig natteluft.